Noen tanker om konvertering til RKK

Hvert år er det millioner Romerske katolikker over hele verden som tar imot frelse gjennom Jesus Kristus og går i evangeliske menigheter. Fremfor alt har pinse- og karismatiske bevegelser vokst fort på RKKs bekostning. Jeg antar at 30 % av medlemmene i den menigheten jeg grunnla i Toronto har romersk katolsk bakgrunn.

At noen konverterer andre veien – til RKK – har nesten vært utenkelig, siden jeg aldri har sett noe eksempel på nært hold. Nå forstår jeg at dette er blitt vanligere i Sverige. Nylig hadde jeg besøk fra Sverige og spurte om personer som jeg kjente fra før og fikk som svar at de har konvertert til RKK. Noen dager senere leste jeg en artikkel om at en tidligere pinse- og EFS- (Evangeliska Fosterlandsstiftelsen) pastor, Mikael Karlendal, hadde konvertert. For å bedre forstå drivkraften bak dette har jeg de seneste ukene lest hva de som konverterer sier. Det er ikke mulig å gi en analyse i en artikkel, men jeg deler noen tanker.

Alle kristne er katolikker ut ifra betydelsen av ordet katolikk – universell. Vi tilhører den universelle menigheten, alle de som tror på Jesus Kristus. Å være katolsk er dermed ikke det samme som å være Romersk Katolsk.

Fromme ord og grove angrep

De som konverterer bruker ofte vakre, fromme ord, som blir en fin innpakning rundt de nedslående tankene man formidler. Vitnesbyrdene følger samme format, først takknemlighet til det tidligere trossamfunnet, etterfulgt av nedslående uttalelser og etterpå en beskrivelse av en slags åndelig tomhet – ”jeg følte likevel at noe vesentlig var savnet” – og til sist veien til RKK, der man nå sier at man har funnet det man lengtet etter.

Karlendal sier at kirkesyn, dåp, medlemskap, nattverd og den høyeste autoriteten for troen, er spørsmål de evangeliske troende ser på som mindre viktig. Nedslående! Hva vet han om det, annet enn hans egne subjektive opplevelse innen et meget begrenset trossamfunn?

Evangeliske troende anklages for å være historieløse og man siterer da gjerne 1800-tallets kardinal Newman som skrev, ”å fordype seg i historien er å slutte å være protestant”. Med andre ord, evangeliske troende og frikirkelige har mindre kunnskap, er enkle personer som egentlig ikke har tenkt gjennom lærespørsmål eller kirkehistorien. Derfor fortsetter disse ”simple” mennesker i trossamfunn som etter konvertittenes syn ikke leder til full frelse.

Startet Jesus og apostlene RKK?

En falsk historiebeskrivelse finnes ofte med i vitnesbyrdet. Newman-sitatet er subjektivt for ham og ikke en absolutt sannhet. Selv har jeg alltid likt historie. Siden 2002 har jeg engasjert meg dypt i kirkehistorien, inklusive avhandlinger fra RKK, evangelisk troende og profane historikere. Dette har beriket meg, men det har absolutt ikke ledet meg til RKK, heller det motsatte.

Konvertittene repeterer ordene, ”Jesus og apostlene startet RKK”, men det blir ikke sant hvor mye man enn sier det som et slags mantra. I stedet peker slike uttalelser mer på personens villighet til å svelge historieløse tradisjoner enn på kompetanse i kirkens historie.

Har man glemt det rike urkristne menighetslivet som fantes i Alexandria, Efesos, Antiokia og Babylon, som ifølge mange historikere var mer dominerende enn Roma under den første kristne tiden?

Det fins mange herlige mennesker som tror på Jesus Kristus i RKK. På tross av det forstår jeg mer og mer at når jeg studerer kirkehistorien, er dessverre mye av den tradisjonen som har vokst fram i RKK hverken bibelsk, sunn, eller gagner mennesker.

Petrus i Roma?

Det finnes ikke objektive bevis på at Peter besøkte Roma. Vi vet at Paulus var i Roma, kanskje Peter også, men det er ikke sikkert. De første nevnelsene om at Peter skulle være koblet til Roma er fra omtrent 150 år etter at han døde. De som skrev tidligere, for eksempel Clement of Rome, Ignatius of Antiochia og Polykarp nevnte aldri at Petrus var i Roma. I sin bok Keepers of the keys of heaven – A history of the papal sea* (norsk Voktere av himmelrikets nøkler – en historie av pavedømmet), skriver Roger Collens, professor ved Edinburgh University om de benfragment som ble funnet i begynnelsen av 1940-tallet og som ifølge RKK skal ha tilhørt Simon Peter. Hele historien om disse ben er minst sagt makaber og ikke troverdig, men det som er ennå mer makabert er når kristne medier rapporterer at svenske predikanter står ved disse deler av et lik og føler en ”sterk salvelse”. Hvor finnes stemmene som setter spørsmålstegn ved slikt anti-evangelisk prat?

 Tradisjon er bra – men hvilken?

Et vanlig poeng fra konvertittene er at vi evangelisk troende kun stoler på Bibelen og ikke på kirkens tradisjon, at vi har gått for langt på ”Sola Scriptura”, skriften alene. Jeg er klar over at Gud brukte tradisjonen for å gi oss Bibelen og jeg tror ikke mange evangelisk troende er respektløse mot tradisjonen. Det er den Romersk Katolske tradisjonen vi avviser på grunn av 1700 år av ubibelske doktriner som er blitt lagt til evangeliet.

At noen skulle oppleve en velsignelse i håndspålegging i den apostoliske suksesjonen er merkelig. I den lange rekken av paver som har lagt hendene på nestkommende generasjon har vi Stefan VII, som ledet kadaversynoden der man gravde opp den tidligere paven Formosus råtnende kropp for å stille ham for retten for vranglære. Man tok av ham gravklærne og kledde ham i pavedrakten, satte ham på tronen, der han ble dømt til helvetet. Dette skjedde to ganger og hver gang ble han kastet i elven Tiber, den elv man nå bruker for og symbolsk å prate om konvertering til RKK, “svømme over Tiberen“.

Så har vi Johannes XII, som forblindet en kardinal og kastrerte en annen, eller Innocent III, som anses å ha vært skyldig til å ha drept en million mennesker i løpet av en 20-årsperiode. Det er i denne suksesjonen av håndspålegging man vil stille seg. Selv foretrekker jeg en personlig opplevelse av Jesus Kristus. For mere informasjon om pavedømmet les Dark History of the Popes: Vice, Murder and Corruption in the Vatican.*

Ett annet problem blant konvertittene er at det ikke virker som at man har forstått at når Bibelen ble oversatt til svensk eller engelsk fantes det ord som aldri ble oversatt. I Sverige forsvensket man til greske eller latinske ord. Blant disse ord merker vi apostel, pastor, dåp og biskop. Biskop betyr “overvåker“, altså den som har det overgripende ansvaret. Apostel betyr, den som er utsendt, pastor betyr hyrde og dåp kommer fra å døpe og ligner på begravelse – vi er begravet med Kristus. Når Karlendal sier at frelsen er i dåpen virker det ikke som at han har innsett at det greske ordet “baptizó“ ikke alltid handler om vann- dåp, men like ofte om at vi er begravet med Kristus. Da er det sant at frelsen er i dåpen; vi – vårt gamle jeg, vår skyld og synd – er begravet med Kristus.

Lyd Gud – Lyd Biskopen?

Ifølge kirke-historien var Ignatius av Antiokia, omtrent 75 år etter Jesu oppstandelse, den som forandret det nytestamentlige bildet på biskopen fra en åndelig funksjon til også å ha en posisjons-tittel. En biskop var nå en autoritet, som krevde diktatorisk lydnad. Ingnatius skrev at den som lyder Gud lyder biskopen, og at den som elsker Gud elsker biskopen. Gud og biskopen ble synonyme. Om vi tenker på hvor fort kristne tradisjoner kan forandres på noen tiår i vår tid, blir vi ikke forundret over hvor fort forandringen kom etter at Paulus og apostlene døde.

Pedofile prester

Kristne aviser i Sverige lukker øynene helt for advarsler som er vanlige i andre land. Jeg tenker da på hvor mange prester som har vært involvert i pedofili. I boken “Sex, priests, and secret codes“,* dokumenterer forfatterne Thomas Doyle, Richard Snipe og Patrick Wall at dette har vært ett velkjent problem i RKK siden 300-tallet. Hver gang det har blitt allment kjent lover RKK og få slutt på dette onde, men så snart det første sjokket har lagt seg begynner man å dekke over det igjen.

Doyle er en dominikansk prest med stor erfaring innen det katolske rettssystemet. Han har vært ansatt Vatikanets ambassade i Washington og har gjort intervjuer i mere enn 2000 saker, der barn er blitt seksuelt utnyttet av prester. Snipe var en benediktinermunk i atten år og har siden da vært professor på katolske universitet. Han har vært ekspertvitne i mer enn 200 saker der barn er blitt seksuelt utnyttet av prester. Wall har også vært benediktinermunk og er medlem av den katolske institusjonen, Cannon Law of America. Også han har gitt vitnemål i mere enn 200 saker der barn er blitt utsatt for pedofili. At alle disse forfattere har vært, og er ledere i RKK gir tyngde til bokens historiske vitnesbyrd. Bøker som denne og det finnes mange, burde gis ut på svensk eller i det minste anmeldes i kristen presse i Sverige.

Katolsk apologet konverterer og blir Anglikaner

En annen ting som man ikke ser mye av i svensk kristen presse er RKK:s doble standard når det gjelder homoseksualitet.

På den ene siden fordømmes homoseksualitet, men nesten alle rapporter peker på at homoseksualitet florerer innen RKK.

Michael Coren er kjent innen religiøse sammenheng i Canada. Han har under ett par tiår vært RKKs mest synlige forsvarer og apologet i Canada. 2011 ga han ut boken Why Catholics are right* (Hvorfor katolikker har rett), anbefalt av den katolske erkebiskopen i Denver. Jeg var i polemikk med Coren for noen år siden angående om frelse kun finnes i RKK.

Ikke rart at mange var forbauset da Michael Coren tidligere i år kunngjorde at han hadde konvertert fra RKK til de Anglikanske kirken. Han oppga som grunn RKK:s doble standard når det gjelder homoseksualitet. I en artikkel som ble sitert i flere av Canadas største dagsaviser skrev han: jeg har talt innfor hundrevis av katolske grupper og menigheter opp gjennom årene og jeg anslår at en tredjedel av prestene er homoseksuelle. Han siterte kollegaer som anser at det rører seg om 50 % av prestene. Coren tror at mange lever i sølibat, men langt ifra alle. Han forteller om en sak da en prest i Canada i sjeleangst søkte om å få avslutte sin tjeneste for han var homoseksuell, men at biskopen i stedet anbefalte at han skulle få en mer isolert prestebolig på landet der han kunne få bo privat med sin elsker.

Hvordan er virkeligheten? Siden kristenheten i Sverige er så interessert av RKK burde man undersøke dette. Bishopaccountability.org har mye informasjon. Kanskje Dagen eller Världen Idag kunne satse på en serie artikler? Selv er jeg glad for at homoseksuelle kommer til vår menighet hver søndag. Alle er hjertelig velkomne. Vi prøver ikke å tvinge fram noen forandring hos den som er homoseksuell, men vi vet at evangeliet om Jesus har så stor kraft i seg at det kan forvandle mennesker.

Hvor finnes de stemmene som advarer mot det unormale i at prester gir sølibatløfte? Paulus kaller det en demonisk lære (1 Tim 4:1-3).

Hvordan ble det slik?

Når man berører emner som dette kalles man fort for en rabiat antikatolikk. Det blir ingen samtale om spørsmålene, men ett personlig motangrep. Jeg har ingen problemer med katolikker. Min egen menighet har hundrevis av mennesker med bakgrunn i RKK og våre møter besøkes stadig av katolikker. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg setter pris på Franciscus I. I en av våre kampanjer i India, var den katolske erkebiskopen med og flere ganger har RKK prester vært med i kampanje-komitéen. Kort sagt, jeg tror på felleskap over alle grenser, samtidig som jeg selv vet hva jeg tror på.

Åndelig fattigdom i Sverige?

Hva er den åndelige fattigdommen i Sverige som skaper vilkår for at troende vil konvertere til RKK? Hvordan lykkes personer som Ulf Ekman og Mikael Karlendal og “å koke frosken” så sakte at mange ikke en gang merker kokingen? Hvor finnes de pastorene innen trosbevegelsen som på 90-tallet sa at de skulle innta Sverige med evangeliet? Hva har skjedd med dem?

 ETAL satser på Jesus og evangeliet

Nok om dette. Uansett hvordan andre gjør ting, fortsetter vi (ETALs støttepartnere) med å spre evangeliet.

Om noen dager drar vi til Indonesia på 4 kampanjer og seminarer. Etter det er Taina og jeg i Kuala Lumpur på en møtehelg og fortsetter derfra til Guinea, Vest Afrika. Les nøye oppropet angående Guinea. Dette er et skrikende behov!

Til slutt ett ord av håp. Når pendelen har svingt så langt det går til den ene veien, svinger den alltid tilbake. Kanskje er kristenheten i Sverige så utbrent og skuffet at det er på tide at pendelen svinger tilbake. Sikkert er det allerede på vei til å skje. Må evangeliets ild brenne over hela Skandinavia. Må katolikker, protestanter og alle andre, inklusive oss evangelisk troende, få oppdage virkeligheten i Kristus.